Erik Johannes Husom

Rondane Rundt / Rondane 2K-maraton

27 Jun 2020

Det er omtrent 10 år siden jeg første gang hørte om konseptet “Rondane Rundt”. Navnet har flere betydninger; for syklister er det først og fremst snakk om ruta rundt Rondane gjennom Grimsdalen og Atnadalen, over Venabygdsfjellet og opp Gudbrandsdalen. For min del er det først og fremst snakk om den beryktede turen over Rondanes ti topper over 2000 moh (med primærfaktor på minst 50 meter), en tur som har blitt mer kjent som “Rondane 2K-maraton”.

Opp gjennom åra har mange gjennomført turen i ulikt tempo, og flere har gjennomført på under 12 timer. Den raskeste tida på en slik rute er ikke alltid like lett å fastslå, men det har de siste åra dukket opp mer organiserte prosjekter for å registrere denne type rekorder, som på engelsk kalles fastest known times (FKT). Et slikt prosjekt er fastestknowntime.com, hvor også Rondane Rundt ligger inne under navnet Rondane 2K Marathon. Rekorden har sunket gradvis de siste åra, og så vidt meg bekjent er det tre stykker som har klart å presse tida under 10 timer:

Rutevalg har variert, men det har utviklet seg en slags enighet om at start og mål er Rondvassbu (som også er det mest naturlige stedet å ha som utgangspunkt). I tillegg gjelder det at man skal ha tatt på toppvarden på hver topp, og ikke motta noen støtte underveis. Den tradisjonelle rekkefølgen på toppene er

Fredheim tok en alternativ rute i 2018, og forkortet distansen med noen kilometer ved å løpe ut til Trolltinden først, og deretter tilbake igjen og over Stor- og Veslesmeden, før han fortsatte over Digerronden og de andre toppene i tradisjonell rekkefølge. Da jeg endelig fikk tid og mulighet til å gjennomføre turen selv, valgte jeg å ta samme rute som Fredheim, for å unngå det lange partiet mellom Trolltinden og Digerronden, men jeg ville løpe motsatt vei, slik at jeg kunne skli på snøen ned fra Rondeslottet.

På vei opp fra Rondvassbu. På vei opp fra Rondvassbu.

Jeg syklet inn til Rondvassbu fra Spranget lørdag 27. juni, og kl 8:10 la jeg i vei østover. Opp til Storronden er det tydelig sti hele veien, men jeg prøvde å ta en litt rettere linje noen steder opp langs ryggen. Etter 52 minutter var jeg på toppen, og skulle så ned i skaret mot Vinjeronden. Her hadde jeg aldri vært før, og jeg klarte dessverre å havne for langt øst, slik at jeg måtte løpe litt opp igjen for å komme på rett side av et gjel som går ned i Storbotn.

Stien opp til Storronden. Stien opp til Storronden.

Mot Vinjeronden. Mot Vinjeronden.

Vinjeronden og Rondeslottet ble unnagjort raskere enn planlagt, og varmen var heller ikke så slitsom som jeg hadde fryktet. Jeg hadde fått tips på forhånd om at det lå snø omtrent helt ned til Langglupdalen fra Rondeslottet, men det ble litt vinglete rutevalg ned den første biten, da jeg ikke klarte å se hvor snøfonna startet. Etter å løpt noen hundre meter fra toppen, fant jeg en liten bekk hvor jeg fikk fylt ei vannflaske, og like etter på kom jeg endelig inn på snøfonna. Her kunne jeg både skli og løpe nedover, så jeg kom jeg veldig effektivt ned i dalen. Fylte to flasker til i Langglupbekken, før jeg startet på skråningen opp mot Høgronden. Her er det lyng i starten, som kanskje kan oppleves som et kjærkomment avbrekk fra steinura, men jeg synes det var tungt å gå i, da man hele tida synker litt ned for hvert steg.

Utsikt mot Høgronden fra Rondeslottet. Utsikt mot Høgronden fra Rondeslottet.

Utsikt fra Høgronden. Her ser man tydelig snøfonna jeg fulgte ned i dalen. Utsikt fra Høgronden. Her ser man tydelig snøfonna jeg fulgte ned i dalen.

På toppen av Høgronden kjente jeg vinden for første gang den dagen, og det var deilig å få litt avkjøling. Over til Midtrondene og til Digerronden var beina fortsatt gode, men i steinura ned fra Digerronden begynte det å bli litt tungt. På forhånd hadde jeg planlagt å ta rettest mulig linje ned fra toppen og mot Veslesmeden, men det er såpass mye bratt ur at jeg følte det ble lettere å løpe i en liten bue nedover. Nede i Bergedalen var det deilig å få løpt litt i lyng og på sti, og jeg fylte flaskene flere ganger i bekkene jeg passerte. I tillegg måtte jeg stoppe opp å helle ut stein og grus som hadde samlet seg i skoene på vei ned fra den forrige toppen.

Utsikt fra Høgronden mot Midtrondene. Utsikt fra Høgronden mot Midtrondene.

Etter å ha passert på sørsida av den sydligste Bergedalstjønna, bega jeg meg oppover skråningen som leder opp til ryggen mot Veslesmeden. Farta var ikke like høy som tidligere, men jeg fokuserte på å holde jevn og stabil intensitet. Den siste biten opp mot Veslesmeden innebar litt kravling og lett klyving, og kryssing av et lite bratt snøparti, før jeg kom inn på stien fra Rondvassbu noen timeter fra toppen. Her var det en god del folk, og det hjalp på motivasjonen. Nå gjenstod det bare to topper, men det var også de eneste toppene jeg ikke hadde vært på tidligere, og dessuten de som krever litt mer konsentrasjon for å bestige. Jeg hadde holdt et øye med snittfarta mi, og så vidt jeg kunne se, lå jeg foran skjema til å slå rekorden.

Et lite snøparti rett under Veslesmeden. Et lite snøparti rett under Veslesmeden.

Jeg kunne holde grei fart ned i skaret mot Storsmeden, og klyvingen begynte ganske umiddelbart etter at det begynte å gå oppover igjen. Jeg hadde hørt på forhånd at det skulle være noen små varder oppover som viste vei, men jeg var likevel litt usikker på hvor lang tid jeg kom til å bruke opp denne ryggen. Det viste seg å være ganske greit, men jeg brukte litt ekstra tid på å vurdere hvert veivalg for å være sikker på at jeg ikke kastet bort tid på klyve opp feil sted. Akkurat i det jeg kom opp det siste klyvepartiet, kjente jeg de første dråpene. Regnjakka kom raskt på, men det gikk ikke raskt ned fra Storsmeden; skoa mistet helt grepet på steinene. Flere ganger skled jeg i ura, og en av gangene slo jeg siden av hodet i en stein. Etter en liten pause konkluderte jeg med at det hadde gått fint, men det ble en påminnelse på hvor lite som skal til før det kan gå ordentlig galt!

Fra Veslesmeden mot Storsmeden. Fra Veslesmeden mot Storsmeden.

Ut mot toppen på 1897 prøvde jeg å holde meg litt nede i fjellsida for å slippe å gå opp unødvendige høydemeter. Her bestod terrenget av små, skråstilte sva, som var svært glatte å forsere når det hadde blitt bløtt. Jeg angra på rutevalget, og tenkte at på vei tilbake skulle jeg gå lengre opp, hvor jeg kunne holde høyere fart. Ryggen utover var ganske morsom, men jeg var spent på hvordan den siste biten kom til å være, da jeg hadde lest noen sprikende turrapporter på nettet i forkant. Det er sikkert mulig å ta flere forskjellige opp langs ryggen, men den mest brukte stien var veldig tydelig, og også merket med små varder. Jeg møtte et par stykker i det siste skaret på ryggen, som tipset meg om at det kunne være litt vanskelig å finne veien ned igjen, da det er flere grusrenner som kan se ut som stier. Dette var nyttig informasjon, og jeg fulgte ekstra godt med hvor vardene befant seg, slik at jeg effektivt kunne løpe ned igjen uten å måtte stoppe og vurdere veivalg.

Oppe på Trolltinden kunne jeg meget fornøyd konstatere at dette var dagens siste topp, men jeg kjente på at det fortsatt var en del kilometer igjen. Jeg så på snittfarta mi, og begynte å ane at rekorden hang i en meget tynn tråd. Tilbake over ryggen var det vanskelig å presse farta opp noe særlig, da jeg først og fremst måtte fokusere på å komme meg trygt fram på slitne bein. Men da jeg skulle ned i skaret over Kaldbekkbotn kom jeg inn på en snøfonn, og håpet om å ta rekorden kom tilbake. Fra Kaldbekkbotn og til Rondvassbu er det sti hele veien, og jeg fikk endelig strekke ut beina litt. Minuttene gikk kjapt, og jeg skjønte etterhvert at dette kom til å bli utrolig jevnt. Motivasjonen var høy de siste par kilometerne, men samtidig var beina veldig tunge. I det jeg kom inn på grusveien mot Rondvassbu, var tida 8:47, men GPS-klokka viste bare timer og minutter, så jeg hadde ikke oversikt over hvor lang tid jeg hadde på meg. Jeg spurta det jeg klarte, og lettelsen var stor da jeg stoppa klokka idet jeg ankom hovedinngangen på Rondvassbu, og så at tida var på 8:47:52.

Fremme ved Rondvassbu etter 8 timer og nesten 48 minutter. Fremme ved Rondvassbu etter 8 timer og nesten 48 minutter.

Utafor hytta satt det noen vennlige sjeler som hentet et stort glass vann til meg mens jeg fikk igjen pusten. Jeg fikk ikke med meg navnene deres, men tusen takk for hjelpen! Etter å ha summet meg litt, gikk turen tilbake til Spranget på sykkel.

Digg å være ferdig. Digg å være ferdig.

Under ligger et kart over ruta jeg tok. Oversikt over både dame- og herrerekord finnes her, og link til økta finnes her.

Kart over ruta. Kart over ruta.