Erik Johannes Husom

Når skia får nok

21 May 2021

De første randoneeskia jeg kjøpte var et par brukte Völkl Snowwolf. Jeg hadde lenge stusset på hvorfor så mange tråkka oppover fjellsidene med sånt tungt randoutstyr, når jeg jogga forbi med lærstøvler på lette fjellski, men jeg tenkte at det var på tide å prøve ut sånt utstyr selv. Det ble noen flotte toppturer den våren, men etter at jeg for første gang deltok i en randoneekonkurranse (RandoEnern på Oppdal), skjønte jeg at sko, ski og bindinger av den typen jeg hadde skaffet meg bare var masse dødvekt. Skal det være noe vits i å gå med randoneeski i fjellet, så kan det rett og slett ikke være så tungt og stivt. Skoa hadde så lite gåutslag at jeg av og til ikke merket om de stod å gåmodus eller kjøremodus…

Mitt første sett med randoneeutstyr. Altfor tungt til å være nyttig, men det var gøy å prøve. Mitt første sett med randoneeutstyr. Altfor tungt til å være nyttig, men det var gøy å prøve.

Jeg solgte alt utstyret samme år som jeg kjøpte det, og fikk tak i konkurranseski og -sko på Finn.no. Dynafit PDG-sko fra 2015 (830 gram per sko), og Dynafit Race Performance-ski fra 2011 (990 gram per ski, inkludert binding). Dette er utstyr som det går an å gå på fjelltur med!

Randoneeutstyr Randoneeutstyr laget for konkurransebruk, men det fungerer absolutt til alle typer turer i vinterfjellet.

Fem sesonger senere så begynner Dynafit-skia å bli passe slitt. Jeg har ingen andre randoneeski å bytte på, så dette utstyret har blitt brukt både til konkurranser og turer. Sålen er rett og slett ganske herpa, og de glir dårlig uansett hvor mye glidsmurning jeg smelter inn. Etter en tur nå i vår oppdaget jeg en skikkelig bulk i sålen, som også gjorde at det kom mye snø innunder fellen, slik at den fort løsna. Det var også brudd i stålkantene flere steder. Jeg tok med skia til en viss skimaker på Oppdal, som avsa en ganske tydelig dødsdom.

Brudd i stålkant Brudd i stålkant på skia, i tillegg til at det begynner å sprekke opp på oversiden.

Sår i sålen Sår i sålen.

Skimakeren oppdaga også noe jeg faktisk ikke hadde lagt merke til selv: Den ene skia var rett og slett knekt i tuppen. Sålen og det øverste laget på skia var fortsatt helt, men kjernen var knekt. Det stod altså mye verre til enn jeg først trodde.

Knekt ski Knekt ski.

Skia skulle få seg et siste farvel: Det ble en tur over Stornubben og Nautgardstind inkludert naboer i Jotunheimen. Den knekte skituppen flagret godt på vei ned fra fjellet, men den holdt stand, til tross for hardt og skavlete føre.

På tur bortover mot Nautgardstind På tur bortover mot Nautgardstind.

Jeg søkte mye rundt i nettbutikker og på Finn.no for å finne en erstatning. Mitt inntrykk er at utvalget av randoneeski til konkurransebruk har blitt litt dårligere enn det var for 4-5 år siden. Kanskje har populariteten for slike konkurranser gått litt ned? Den var vel kanskje ikke så stor i utgangspunktet heller… Jeg fant til slutt et par på tilbud til under 4000 kr: Movement Apple 65. Samme mål som mine gamle ski, men litt lettere. Dessverre tok det litt tid før skia kom i posten, og jeg fikk plutselig muligheten til å ta en tur jeg hadde planlagt en stund: Stå ned en av bekkerennene nordvest på fjellet Tron ved Alvdal. Dermed ble det enda en tur på mine gamle, trofaste Dynafit-ski.

Bekkerenne ned fra Tron Bekkerenne ned fra Tron.

Skia klarte seg greit ned bekkedalen, men det ble litt ekstra utfordrende på hard skare med svært slitte stålkanter. Jeg stoppet i bunnen av dalen for å ta et blikk opp på svingene jeg hadde kjørt, og da jeg skulle snu meg tilbake oppdaget jeg at skia nå hadde gitt opp ånden helt: Tuppen av ski hadde åpnet seg som en skrellet banan. Fortsatt var det et par kilometer ned til veien, så løsningen ble å teipe sammen tuppen. ALLTID ta med teip på tur.

Det ble definitivt siste tur på dette skiparet.

De nye skia kom i posten dagen etter, og jeg fikk flytta over bindingene samme dag.

Alltid litt nervepirrende å drille hull uten rigg, men det gikk denne gangen også.

Skia fikk sin jomfrutur i Jotunheimen på vårsnø.